Innhold
- Formålet med varsler kontra hva de faktisk gjør
- Koser deg med stillheten og bruker hjernen min igjen
- Hvorfor slå av varsler?
- Sosiale medier forteller oss at vi ikke kjenner nok mennesker
- Venter på noe bedre mentalitet
- Hvorfor alle er redde for å slå livet på igjen
- Referanser:
Å stille spørsmål ved våre forbindelser til oss selv, hverandre og virkeligheten, er den eneste sannheten som er funnet gjennom erfaring. La meg fortelle deg en historie.
Formålet med varsler kontra hva de faktisk gjør
Kall det desperasjon eller de irriterende 4 am-meldingene fra Uenighet... Jeg satt rett opp, trøtt fra en ping for mange og søkte gjennom telefonens innstillinger - spesielt den for varsler for å gjenvinne i det minste noe av søvnen jeg har mistet de siste månedene. Jeg slo av hver eneste men alarmen min. Saken er at jeg glemte det i ganske lang tid.
Kanskje vi venter på at en viktig e-post, eller en spesiell venn skal være online for en engasjerende chat. I ettertid er det tilsynelatende uendelige grunner til at vi trenger disse varslingene. Vi trenger dem som et verktøy for å minne oss på de viktige tingene, som om vi har glemt hva de var.
Sjansen er stor for at du ikke har slått av alle e-postene dine, og du vil pinget noen spam eller på annen måte irrelevante oppdateringer som ikke haster å svare på, hvis det er behov for svar. Å vente på at en bestemt person skal hoppe på nettet, lar deg i det store og hele åpne for at alle kan begynne å chatte øret om noe du ikke er spesielt glad i. Før du vet ordet av, glir det meste av dagen forbi - og venter fortsatt på svar, men hvor gikk all den tiden?
Det var ikke før jeg var flere tusen Facebook venner dype, og 20 Uenighet kanaler ved at jeg skjønte at det å holde en bit av oppmerksomheten min fast i telefonen begynte å - bokstavelig talt - ødelegge livet mitt. Det er en spesiell slags helvete å diskutere mellom å stille alarmen min eller stille telefonen min, for ikke å bli vekket hvert 15. minutt. Det verste er når du blir vekket av en gruppeprat, og du ikke engang er den person blir snakket med.
Det gikk et par dager før jeg la merke til hva jeg hadde gjort, men i stedet for å logge inn igjen budbringer eller slå på applikasjonsinnstillingene mine igjen - solet i stillheten for første gang på så lang tid, at det like godt kan ha vært første gang. Jeg ble urolig i fravær av sosialt press, ekte eller imaginær. Jeg var opprinnelig livredd for å glemme "de viktige detaljene", og menneskene i livet mitt, at jeg aldri våget å bevisst gjøre dette dristig til en forandring. Jeg tenkte å forlate det på denne måten, om bare i noen dager til for å se hva ville skje. Jeg begynte å begynne med leksene mine og til og med personlige prosjekter som jeg kontinuerlig har satt på baksiden for en uoppnåelig i morgen. Jeg fullførte langt flere ting på kortere tid enn jeg normalt ville akseptere. Var det mulig at jeg så på situasjonen min feil hele tiden? Til min overraskelse, Jeg glemte det alle og det meste en stund, men en etter en begynte de å krysse meg igjen. Ikke de grunne interaksjonene jeg før hadde med fremmede, men vennene og jevnaldrende som var viktige for meg; "Jeg lurer på hvordan de har vært." "Vi trenger dem som et verktøy for å minne oss på de viktige tingene, som om vi har glemt hva de var."
Koser deg med stillheten og bruker hjernen min igjen
Hvorfor slå av varsler?
| Slå på varsler | Slå av varsler | Langtidseffekt |
|---|---|---|
Abonnere på å bli distrahert konstant fra viktige oppgaver | Uavbrutt tid til å jobbe med prosjekter og oppfylle oppgaver | Å ta igjen og "komme foran" arbeidsmengden, og gi plass til bare de mest presserende varslingene |
Angst fra plikt til å opprettholde uverdige forbindelser | A fikk tillit til å gi plass til bare viktige interaksjoner | Friheten til å velge samspill som underholder og hvem man skal nå ut mot, uten skyld for utsettelse |
En svakere evne til å huske og prioritere | Forbedret evne til å prioritere mennesker og oppgaver basert på relevans for ens mål | En følelse av fred og kontroll over ens handlinger |
Sosiale medier forteller oss at vi ikke kjenner nok mennesker
Det er det første som kommer til å tenke i stedet for hver eneste store sosiale medieplattform; Twitter,Instagram, Facebook, Snapchat, og andre der en person kan "se offentlig" hvor mange andre som følger deg. Hvorfor ikke begrense hvor mange venner og forbindelser du kan ha om gangen? Vi ønsker alle oppmerksomhet, beundring og kjærlighet, men vi sprer oss altfor tynne til å opprettholde så mange grunne forbindelser som mulig.
Min upopulære oppfatning er at ved å gi en person endeløst innhold, blir brukerne tvunget til å tilbringe det aller meste av tiden sin der - dag og natt. Det blir skuffet informasjon for å gi oss en illusjon av fullføring, og den unnvikende følelsen av å høre til. Det er laget tilknytning mellom ADHD og "over-connected" telefonbruk (Seo, Kim, & David, 2015). Kan dette skje omvendt der vi blir kondisjonert til å utvikle ADHD ved å bruke disse nettverkene regelmessig? Jeg ser muligheten til å koble enkeltpersoner raskt og raskt sammen enn vi kan skape relasjoner som en måte å bli avhengige - i en mental strøm av pinger, vibrasjoner og nye følgere / venner.
Et spørsmål som går foran er at menneskeheten ønsker å fylle ut tomheten til ensomhet med en person, og det spiller ingen rolle WHO. Jo flere venner vi har, jo mer vellykkede - heller, desto mindre ensomme er vi. Dette er typen samfunn vi lever i. Vi "samler" venner. Mange er ikke "offisielle" med mindre dette er angitt av disse nettstedene og tjenestene. Vi vil være det populære barnet uten sosiale problemer, og nå nå ut til potensielle venner. Varsler oppveier lett nytteverdien hvis ikke overvåket ordentlig.
Venter på noe bedre mentalitet
Det er nesten kvalmende å tenke nå at mesteparten av tiden min ville bli brukt på telefonen min, bare i tilfelle ... Jeg savnet et eneste varsel. Multitasking er ikke det vi trodde det først var. Vi gjør aldri to ting på en gang, multitasking er hvordan vi tildeler og fordeler oppmerksomhetsspennene våre mellom flere oppgaver (Mahone, 2011). Vi er dele vår oppmerksomhet.
Det virker kanskje ikke så mye i begynnelsen, men la meg spørre deg om noe. Hvis vi deler oppmerksomheten mellom telefonene våre, og alt annet, så deler vi den igjen - mot alle mulige forbindelser og interaksjoner. Hvor mye fokus har vi egentlig igjen ... For noe annet?
De fleste av dagene mine ble brukt på å vente, dagdrømme fordi jeg var vant til å ha 15 chatvinduer åpnet hele tiden. Det kan ta meg timer bare å gjøre noe enkelt, som en oppgave eller en blogg. Sosiale medier forårsaker en "avhengighet av interaksjon". Vi føler at noe er galt med oss hvis vi ikke snakker med andre 24/7.
Når gjorde du sist søvn med telefonen din? Hva forventer du som er viktig nok til å stoppe livet ditt for?
Hvorfor alle er redde for å slå livet på igjen
Vi glemmer menneskene som er viktige for oss, eller kanskje vi gjør det være de som er glemt. Kanskje jeg savner den virkelig viktige hendelsen, eller på en eller annen måte får alle til å hate meg når jeg ikke alltid er der. Det er mange unnskyldninger vi holder for å rettferdiggjøre å plugge inn livene våre og stenge tankene våre, men mange av dem er usanne. Uten konstant melding om hvitt støy gir oss, blir vi påminnet om vår fysiske virkelighet. Jeg var "borte" i minst en uke før jeg husket hvem jeg ville snakke med og hvilke ting som gjaldt uten blir påminnet.
Jeg snakker kanskje med en merkbart mindre prosentandel enn jeg var vant til i disse dager, men jeg velger hvem jeg engasjerer meg med, og jeg gleder meg over disse dypere samtalene. Det er latterlig, jeg pleide å tro at livet mitt ville ta slutt hvis jeg ikke kunne holde rede på alt på ubestemt tid. Da jeg hadde varslene på, vandret jeg uten mål og dro ingen steder - men i et rush.
Hvis en person er virkelig viktig for deg, vil de bli husket uten bevisst innsats og påminnelser. Hvis noen virkelig trenger å få tak i deg -de vil. Vi trenger ikke å sette livene våre på vent bare i tilfelle forpliktelser overfor andre.
De beste varslene kan ikke stoppes, er personlig eller begge deler.
Referanser:
Mahone, E. M. (2011). Effektene av ADHD (utover dekodingsnøyaktighet) på leseflyt og forståelse. Nye horisonter for læring9 (1). Hentet fra http://jhepp.library.jhu.edu/ojs/index.php/newhorizons/article/view/35/33
Seo, M., Kim, J. H., og David, P. (2015). Alltid tilkoblet eller alltid distrahert? ADHD symptomer og sosial forsikring forklarer problematisk bruk av mobiltelefon ogmultikommunikasjon. Journal of Computer-Mediated Communication20 (6), 667-681. Hentet fra http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/jcc4.12140/full
